Historien om Utøya

UTØYA

En liten øy med

stor betydning

I 1867 kjøpte kjøpmann Gunerius Pettersen Utøya. Noe av det første han gjorde var bygge et feriehus på øya, bygget som i dag er kjent som det hvite Hovedhuset.

1867

Norges tidligere statsminister Jens Kristian Meinrich Bratlie kjøpte Utøya i 1898 for å ha det som sin personlige sommerbolig. Bratlie eide Utøya i 40 år.

Utover 1930-tallet var Bratlie ikke lengre bare en konservativ Høyre-politiker, men ble en del av kretsen rundt Vidkun Quisling.

1898

Utøya blir en feriekoloni for fattige barn av arbeiderklassen.

1933

Barna som ble sendt til feriekolonien på Utøya kom fra fattige Oslo-familier og var ikke vant til å spise seg mette.

Det finnes barn på Utøya som slenger i seg 15 brødskiver hvert måltid, skrev Arbeiderbladet som besøkte feriekolonien.

Leo Trotskij i eksil på Utøya

1936

I 1936 fikk Utøya besøk av en verdenskjent revolusjonær. Etter at Stalin vant maktkampen i det sovjetiske kommunistpartiet, ble Leo Trotskij ekskludert, stemplet som forræder og landsforvist. Den norske regjeringen ga ham asyl.

I denne perioden var Trotskij mye på Utøya. Han skrev på et av sine viktigste bokprosjekter, selve generaloppgjøret med Josef Stalin.

Det er ikke usannsynlig at han skrev deler av hans legendariske bok Revolusjonen forrådt i Hovedhuset på Utøya.

Utover 1930-tallet ble Utøya et svært populært sommersted for en rekke av arbeiderbevegelsens organisasjoner. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) tok i bruk øya som sitt sentrale kurssted.

Gymnastikk, opplæring i folkehelse og politisk skolering sto på programmet.

1936

Kampen mot fascismen

1937

Kampen mot fascismen og den pågående borgerkrigen i Spania sto sentralt i programmet og samtalene rundt leirbålene om kveldene under AUF sin sommerleir på Utøya i 1937.

En av kursdeltakerne på Utøya-leiren i 1937, 18-årige Martin Schei fra Førde AUF, valgte å reise direkte fra Utøya til fronten i Spania.

Han vervet seg som frivillig i De internasjonale brigader for å kjempe mot Franco, Hitler og Mussolini.

Schei mistet livet nær fronten i Aragón høsten 1937.

« Vi går atter til fronten.

Kanskje vil det bli langt hardere enn Slaget ved Brunete. Det må jo en gang bli et alvorlig nederlag for fascistene, et nederlag som kan gjøre det slutt på det Helvete som fascistene har skapt her nede. guttene vet det og vil gå inn for det. Derfor er det mange som for siste gang har sunget sine kampsanger bak linjene.

Det er best å få litt søvn. »

Det siste brevet Martin Schei sendte hjem før han måtte bøte med livet i kampen for demokratiet og mot militærdiktaturet.

Tre år etter at Martin Schei mistet livet i Spania gikk Nazi-Tyskland til angrep på Norge. Det ble starten på fem år med okkupasjon.

1940-1945

Sommeren 1941 ble store deler av norsk samfunnsliv, fagbevegelsen inkludert, nazifisert. LO og lokale organisasjoner i fagbevegelsen fikk ny regimevennlig ledelse. Samtidig fortsatte feriekolonien på Utøya, nå i NS-regi. I juli samme året besøkte flere fremtredende NS-folk Utøya.

Nazismen inntar Norge og Utøya

Sommeren 1941, vaiet et flagg med solkorset over Utøya. Solkorset ble også festet under takmønet på Hovedhuset (se bildet). Det samme solkorset sitter fortsatt på huset i dag, som et minne om den gang Utøya var nazifisert.

Under solkorset

1941

I mars 1945, under annen verdenskrigs siste vinter, ble Utøya inntatt av en gruppe fra Milorg, den militære delen av hjemmefronten i Norge. Tungt lastet med våpen, mat og utstyr tok de seg over isen på vannet og slo seg ned i bygningen på toppen av øyen, den bygningen som ble kalt Feriekolonien.

Skjulested for Milorg

1945

I 1950 starter et nytt kapittel i øyas historie. Oslo og Akershus faglige
samorganisasjon gir Utøya i gave til AUF. Eiendommen var på 150 mål og besto av bestyrerbolig, skolehus og en rekke andre mindre bygninger. Formann i jubileumskomiteen, statsminister Einar Gerhardsen, var sentral i overrekkelsen av Utøya.

AUF får Utøya i gave

1950

Motor vehicle, Plant, Tire, Wheel, Tree, Wood, Style, Trunk, Building

Human body, Shorts, Photograph, Building, Window, Leg, Black, Plant, Black-and-white, Tree

I det øyeblikk AUF overtok øya, ble det innledet et omfattende dugnadsarbeid – en tradisjon som blitt en del av identiteten til øya.

Starten av 1960-tallet fortsatte der 50- tallet sluttet: med Arbeiderpartiet i regjeringsmakt, vekst og framgang i Norge, og med et AUF i høy aktivitet, også på Utøya. Dugnadsånden fortsetter på 1960-tallet.

Dugnadsarbeid

People in nature, Plant, Tree, Shorts, Wood

1951

Dugnad på Utøya, Juni 1951

Kjærlighetsstien blir til takket være iherdige ildsjeler, Juni 1951

Sky, White, Black, Plant, Black-and-white, Font, Style, Art, Line, Grass

1960

Et utfordrende tiår

Fra midten av 1960-tallet avtok interessen for Utøya. AUF var med god grunn stolt av sin praktfulle eiendom i Tyrifjorden, men samtidig kunne man ikke underslå hvilken stor utfordring driften faktisk var for organisasjonen.

I et notat om Utøya til sentralstyremøte i AUF 10. desember 1965, var konklusjonen: «det innstilles på at øya selges». Store økonomiske utfordringer med å drifte Utøya gikk også hardt inn på AUF sin egen økonomi. Man så ingen annen vei enn å selge øya.

En av utfordringene for å få gjennomført et salg var dog at gavebrevet fra 1950 sa at fagbevegelsen måtte akseptere salget i forkant. Denne aksepten fikk AUF ikke. Landsstyret vedtok derfor at øya istedet skulle fullstendig stenges ned.

Utøya gjenåpnes

Selv om øya formelt sett var stengt, så foregikk det likevel aktivitet der. Spesielt aktive var en liten kjerne fra Oslo, med Stål Rønbeck i spissen. Deres stahet og utholdenhet ga etter hvert
resultater. I april 1969 fikk Rønbeck tilslutning til at øya kunne tas i bruk igjen. Krisen var avverget. Utøya forble i AUFs hender.

Stål Rønbeck.

1969

People in nature, Atmospheric phenomenon, Cloud, Sky, Plant

Vietnamkrigen

1970

Vietnam-krigen preget Utøya sterk på starten av 1970-årene. Krigen preget nyhetsbildet i hele verden disse årene og motstanden mot krigen ble etterhvert stor, også her i Norge. Siden 1945 har ingen annen krig hatt så mange drepte. Krigen blir omtalt som selve symbolet på Den kalde krigen.

Footwear, Tree, Shorts, Building, Black-and-white, Style

På Utøya ble det sunget sanger til støtte for Ho Chi Minh, Nord-Vietnams leder. Ho Chi Minh ble sett på som et viktig antiimperialistisk symbol og en samlende kraft i motstandskampen mot de amerikanske intervensjonsstyrkene.

AUF-leir, samling foran kafébygget.

Natural landscape, Land lot, Sky, Cloud, Branch, Building, Twig, Wood, Tree, Grass

Den største striden mellom AUF og Arbeiderpartiet på 1970-tallet sto om forhåndslagring
av amerikanske våpen i Norge og utplassering av mellomdistanseraketter i
Europa, samt spørsmålet om en atomvåpenfrisone i Norge.

Motstanden mot NATO var sterk, Utøya ble erklært NATO-fri sone. Motstanden manifesterteseg i at en gjeng AUF-ere dro til NATO-leiren på Kolsås hvor de stjal et skilt.

Skiltet ble hengt opp på toppen av øya, pekt mot ute- doen som dermed ble kjentsom NATO-dassen. Slagordet til utedoen var «her kan vi drite i NATO!»

NATO-motstand

1971

Leirbål i Bolsjevika

1972

Leirbålet er en institusjon på Utøya. På midten av 1970-tallet rundt leirbålet på Utøya og fikk høre Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli fortelle om politikk og historie.

De fortalte tenåringene om møter med Lenin i Moskva, om kampene under den spanske borgerkrigen og om hvordan det var å sitte i tysk fangenskap under andre verdenskrig.

Musical instrument, Guitar accessory, Hat, Plant, Style, Black-and-white, Tree, Grass

11. september 1973 ble presidentpalasset i Chile angrepet av bombefly. Under ledelse av general Augusto Pinochet tok de militære i Chile makten fra den folkevalgte presidenten, sosialisten Salvador Allende. Det CIA-støttede kuppet innledet en lang periode med terror i landet. Mer enn 3000 mennesker ble drept eller forsvant uten spor.

Blant dem var Victor Jara, chilensk komponist og visesanger. Jara ble arrestert, torturert og myrdet kort tid etter militærkuppet. Han var kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og etter sin død ble han et symbol på motstand mot vold og undertrykkelse.

Gjennom Lillebjørn Nilsens sang ble AUF-erne kjent med Victor Jara. Sangen synges enda på Utøya, snart 50 år etter hans død.

Leder i Arbeiderpartiet Reiulf Steen og Egil Knudsen (med gitar) i sang på AUF-leir.

1973

Outerwear, Photograph, White, Black, Smile, Human, Building, Black-and-white, Microphone, Style

Motstsandssanger

Debatten om norsk medlemskap i EF er trolig den største, omfattende og bitreste politiske striden i Norge i etterkrigstiden.

I august 1972 arrangerte Nei-siden i Arbeiderpartiet sin eneste landsdekkende samling før folkeavstemningen. Møtet ble holdt på Utøya. Bakgrunnen var at de anså øya som det naturlige sted for en samling som talte partiledelsen og statsminister Bratteli midt imot.

På Utøya diskuterte partiets nei-folk strategi, finpusset argumenter og styrket moralen før innspurten. Kampen ble kronet med nei-seier i folkeavstemninga 25. september 1972.

Forholdet mellom AUF og Arbeiderpartiet var anstrengt etter den harde EF-kampen. Under pinseleiren i 1974 ble fotball et viktig redskap for forsoning. Arbeiderpartiet spilte mot AUF.

«De var der, alle sammen», skrev redaktør i Hamar Arbeiderblad, for anledning i rollen som sportsreporter. Han konstaterte at «AUF knekte moderpartiet”, og bet seg merke i en høylytt og syrlig kommentar fra en tilskuer om at «partifolka brukte jo hodet opptil flere ganger!»

Da Jens Stoltenberg ble valgt til AUF-leder og Ståle Dokken til sekretær i 1985, var hovedmålet deres å modernisere både AUF og Utøya. Resultatene var gode og deltagelsen på sommerleirene til AUF vokste kraftig på slutten av 1980-tallet.

Det var først på denne tiden at sommerleiren til AUF på Utøya utviklet seg til å bli det sosiale samlingstedet som det har kjent for de siste tiårene. Arbeidet til Stoltenberg og Dokken får absolutt sin
del av æren for dette, men det skyldes nok også i stor grad at det ble både enklere og billigere å reise innenlands på denne tiden, noe som igjen gjorde det mer attraktivt for ungdom fra hele landet til å delta på leiren.

Sandinistene fikk bred internasjonal støtte til gjenoppbyggingen av landet, også fra USA. Betydelige fremskritt ble oppnådd det første året, men da Ronald Reagan overtok som president 1981, var det slutt på USAs velvilje overfor revolusjonen. Støtten ble trukket tilbake, og USA deltok i stedet i forberedelsene til å styrte sandinistene, som ble betraktet som en farlig inspirasjon for resten av Mellom-Amerika.

Kontrarevolusjonære grupper, såkalte contras, terroriserte innbyggerne og
kriget mot den lovlig valgte Sandinist-regjeringen.

I åpningstalen til AUF-leder Jens Stoltenberg sommeren 1986 gikk han til frontalangrep på USAs president Ronald Reagan for å være «direkte ansvarlig for terror rettet mot uskyldige mennesker
i Nicaragua». Også Arbeiderpartiets utenriksminister Knut Frydenlund fikk kraftig refs.

oriserte innbyggerne og

Å drifte Utøya har alltid vært en stor utfordring. Driftshistorien er en berg-og-dalbane, med oppturer og nedturer. I 1990 var det en ny runde usikkerhet og omorganisering. AUF besluttet at organisasjonen skulle brukes hovedsakelig til politikk, mens andre skulle ta seg av det som ikke var deres hovedoppgave. Dette fikk følger også for Utøya. Et aksjeselskap ble etablert og fikk ansvaret for drift og økonomi, samt et mandat til å utvikle Utøya til noe mer enn bare AUFs eget leirsted. Dette ble starten på en ny tid for Utøya. Økonomisk var det imidlertid fremdeles vanskelig. Selskapet gikk tidlig konkurs, men kom seg etterhvert på beina igjen. De to neste tiårene var preget av små marginer, men med en stadig utvidet kundegruppe.

Fra 1990 til 1994 var AUFs sommerleirer på Utøya preget av intens EU-debatt; utallige ja- og nei-skjorter, jakkemerker, pamfletter, plakater, flagg og påvirkningsarbeid fra begge sider. Særlig viktig var sommerleiren 1992, som fant sted tre måneder før AUFs landsmøte med 215 mot 133 stemmer sa nei til EU. Mange tvilere bestemte seg på Utøya. EU-kampen i AUF ble på mange måter avgjort på Utøya. Med AUF på nei-sida ble det nok en gang nei-seier i folkeavstemninga 28. november 1994.

Om man skal framheve én enkeltsak der Utøya har spilt en nøkkelrolle, er det naturlig å trekke fram nettopp denne betente og viktige konfliktsaken i nyere norsk historie; forholdet til Europa og europeisk integrasjon. Arbeiderpartiets velgere avgjorde utfallet av folkeavstemningene om EEC/EF og EU i 1972 og 1994, grunnet partiets størrelse og fordi partiet var dypt splittet begge ganger. Partiledelse og regjering sto på ja-siden, mens ungdommen i AUF sto på nei-siden. Begge folkeavstemningene endte med nei-seier, og ved begge anledninger sto Utøya sentralt.

AUF kjøpte i 1996 et gammelt svensk landgangsfartøy. Dette gamle militære landgangsfartøyet, bygget ved
Oskarshavns Verft på den svenske østkysten i 1948, revolusjonerte etterhvert måten man kunne drifte øya på. Båten ble oppkalt etter daværende statsminister Thorbjørn Jagland.

Langt flere enn «arbeiderbevegelsens egne» har et sterkt forhold til øya. Her har sentrale frivillige organisasjoner hatt stiftelsesmøter, miljøorganisasjoner fattet kontroversielle og banebrytende vedtak, mens religiøse organisasjoner har feiret seg selv og praktisert sin tro.

Et eksempel er Ahmadiyya-moskéen, Norges eldste muslimske menighet. I 36 år har menigheten hatt årlige stevner, og flere av disse har blitt avholdt på øya.

Etter valgnederlaget i 1997, da regjeringen Jagland gikk av, måtte Arbeiderpartiet forberede seg på en lengre opposisjonstilværelse. Mye av debatten fremover skulle handle om hvilken type regjeringen Arbeiderpartiet nå ønsket å danne. Under sommerleiren på Utøya i 1998 kom forslaget om rødgrønt regjeringssamarbeid med Ap, SV og Sp, av daværende AUF-leder Anniken Huitfeldt. Forslaget med mottatt med stor begeistring på Utøya. I 2005 så den rødgrønne regjeringen dagens lys.

Utover 2000-tallet ble det arbeidet målrettet for å engasjere minoritetsungdom til politisk arbeid i AUF, noe som ga resultater. På alle nivåer i organisasjonen ble bredden større. I løpet av få år utviklet Utøya-leiren seg til å bli et reelt speilbilde av det nye norske mangfoldet.

Denne siden er under utvikling. Nedenfor er noen historiske videoer du kan se på mens du venter på resten:

Utover 2000-tallet ble det arbeidet målrettet for å engasjere minoritetsungdom til politisk arbeid i AUF, noe som ga
resultater. På alle nivåer i organisasjonen ble bredden større. I løpet av få år utviklet Utøya-leiren seg til å bli et reelt speilbilde av det nye norske mangfoldet.

Gjester fra hele verden har de siste tiårene besøkt øya, samlet krefter og delt erfaringer. Sandinistene i Nicaragua hadde stor støtte på Utøya på midten av 1980-tallet, og gjester fra FSLN var på Utøya i mange år. Sandinistene er en nicaraguansk sosialistisk politisk bevegelse. Etter et opprør mot diktatoren i landet, tok bevegelsen makten i 1979.

Fotball-laget til Arbeiderpartiet: Bakerst fra venstre: Reiulf Steen, Knut Utvik, Kåre J. Andersen, Arne Treholt, Fritz Y. Jensen, Gunnar Skaug. Foran fra venstre: Pål Nordenborg, Bjørn Tore Godal, Tore Pettersen, Thorvald Stoltenberg, Truls Gerhardsen.

Jon og Monica. 20. desember 1991 ble Monica Bøsei ansatt som daglig leder i Utøya AS.

Det var ingen tvil om hvem som styrte Utøya etter dette. Monica fikk rakst kallenavnet "Mor Utøya". Et par uker senere ansatte Monica en vaktmester. Jobben gikk til Jon Olsen fra Askim AUF. Ingen har betydd mer for Utøya enn Jon og Monica.

Plant community, Natural environment, Shorts, Grass

Urban design, Public space, Building, Photograph, White, Human, Crowd

1972

1991

1984

EU-kamp

Sandinister på Utøya

Kampen for toleranse står sentralt i Utøyas politiske historie, særlig kravet om like rettigheter for homofile og lesbiske.

Det var ingen tilfeldighet at stiftelsesmøtet til Skeiv Ungdom, ungdomsorganisasjonen til LLH
(Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), fant sted på Utøya i 2004.